Når den savnede ikke vil bli funnet

Skrevet av: Aud Ingebjørg Barstad Publisert: 08.11.2021

/media/50454/john-og-ask-er-et-godt-team-foto-privat.jpg
John og Ask er et godt team. Foto: Privat
Da John Skjørestad og redningshunden Ask gjorde funn, ville ikke den savnede bli funnet. Det førte til en situasjon hundeførere i NRH kan oppleve, men sjelden trener på.

John Skjørestad er hundefører i Evje og har jaktgolden Ask på 8 år. Sammen har de gått mange leteaksjoner, men den vi skal fortelle om her var blant de spesielle.

Klokkeklar melding
Utkallingen kom på ettermiddagen, og lyset begynte å svinne da John og samboeren Bodil (som også er hundefører i NRH) begynte på den store teigen de skulle dele mellom seg.
- Det var i et turområde med flere stier, men området jeg og Ask søkte i var et terreng der jeg tenkte at ingen hadde gått, sier John. Det var veldig kupert og med tett vegetasjon enkelte steder, i tillegg til skrenter og ulendt terreng. Etter ca 1,5 time i søk kom John og Ask oppover mot et boligfelt som lå i øvre grense av teigen.
- Der kom han med melding. Javel, jeg tenkte at det er vel noen som er ute i hagen sin, forteller John, som ba Ask vise.
- Han dro meg med, og der satt den savnede.

Ville ikke snakke
John konstaterte at den savnede var i grei form, om enn gjennomvåt etter regnvær. Og her kunne historien sluttet, etter en god innsats fra hund og fører. Men det var nettopp her at jobben startet for John.
- Den savnede ville ikke prate med meg. Ikke et ord, forteller John. Som tidligere ansatt og kursholder i Røde Kors hadde John erfaring med det som kalles psykososial førstehjelp, altså hvordan man møter og kommuniserer med et menneske i krise.
- Jeg forsøkte å få i gang en samtale, men det var ikke mulig. Jeg fortalte hvem jeg er, hvem hunden er, og hvorfor vi var ute og lette etter den savnede. Jeg spurte om han ville hilse på hunden, men fikk ingen respons, sier John.

Begynte å gå
Han måtte melde funnet til operativ leder, men ville ikke skremme personen ytterligere. Derfor gikk han litt unna og forklarte situasjonen på nødnettet.
- Jeg satte meg noen minutter igjen, og så tok han på seg skoene og begynte å gå. Jeg prøvde igjen å prate med han men fikk ikke svar. Nå var det begynt å bli mørkt, og han hadde ingen lykt, forteller John.
- Jeg måtte på en eller annen måte få lest opp kartreferanse til KO mens jeg gikk etter og fulgte med, og operativ leder var god og forstod at han ikke måtte mase på meg. Vi fikk gå uforstyrret. Etterhvert traff vi Bodil og redningshunden Felix, og da begynte den savnede å løpe. Felix ble gira og begynte å bjeffe, og da roet han seg ned og begynte å gå igjen.

Sporing på hundefører
Etterhvert endte den savnede og de to redningshundekvipasjene ved et sted der ingen av dem kom lenger. Situasjonen var låst, men etterhvert fikk de bistand slik at den savnede kom seg trygt inn igjen. I ettertid har John tenkt på hva som kan gjøres for at slike situasjoner skal kunne løses bedre.
- Vi har flere eksempler der den savnede ikke ønsker å bli funnet, og stikker av. Hvis vi kan få til sporing på hundefører så slipper man å følge med på personen samtidig som en skal følge med på GPS, sier John. Røde Kors Hjelpekorps har en slik løsning nå, der KO kan se mannskapene som en rød prikk som flytter seg rundt på kartet.
- Vi fikk kjenne på et stressnivå som en ikke får til på trening. Slik jeg forstår det vil det nye godkjenningsprogrammet i større grad ta for seg slike situasjoner, og også fokusere mer på hva vi gjør etter at vi har funnet. Det er en god utvikling, mener John.

Psykososial førstehjelp
Mange av leteaksjonene Norske Redningshunder deltar på involverer mennesker som sliter psykisk. John mener fokuset på hva vi som hundeførere skal gjøre når vi finner et menneske i psykisk krise bør bli tydeligere.
- Jeg var heldig som hadde mye trening fra Røde Kors i hvordan man forholder seg til dette. I NRH er vi veldig flinke på søk, men vi må bli flinkere på redning. Du er gjerne alene med personen når du gjør funn, og det kan være lenge til nestemann kommer, sier John, som anbefaler interesserte å sjekke ut kurs i regi av Røde Kors som omhandler psykososial førstehjelp.
- De fem minuttene i fellesdekken føles som de lengste i ditt liv, men fem minutter alene i skogen med noen som trenger hjelp – de føles lenger. Den psykososiale førstehjelpa lærer deg å prate med den du finner, med pårørende og etterlatte. Den medmenneskelige biten er minst like viktig som den fysiske førstehjelpa.