Hund + Fører

En flott onsdag ettermiddag i juli 2011. Middagen er fortært og Compis, min australian sheperd hannhund på 5 år og jeg er i gang med kveldens tur i vårt lokale skogsområde.

Vi har ikke kommet langt før mobiltelefonen ringer. Det er varslingstjenesten vår, populært kalt «Telemenydama», som ønsker at vi skal bidra på en leteaksjon i Bærum. En dement mann på 90 år har vært savnet fra et aldershjem siden tidlig på ettermiddagen.

Jeg bekrefter at jeg kommer og skynder meg hjem for å hente utstyr og bil. Det er fellesferie og heldigvis lite trafikk ut av Oslo. Det er en fin, varm sommerkveld. Allikevel haster det med å finne den savnede. Han kan ligge skadet et sted og ha behov for akutt hjelp.

Compis og jeg har så langt vært godkjent i et snaut år og har bidratt ved totalt 25 leteaksjoner. Jeg har også hatt godkjente hunder tidligere – labradoren Kaci var godkjent lavinehund i tre år og border collien Chanty var godkjent for ettersøkning i to år.

Tove og Compis
Gode partnere: Tove og Compis   Foto: Kurt Jarnes

Vel framme ved aldershjemmet er det stor aktivitet. 12 hundeførere og operativ leder Toril Vik fra Norske Redningshunder samt personell og ledere fra Røde Kors hjelpekorps – totalt ca. 40 personer er i innsats. Det har vært søkt med helikopter over området. Nå skal store områder finsøkes. Den savnede sies å være i god form, så han kan ha beveget seg langt.

Compis og jeg får tildelt en søksteig som grenser til eiendommen der savnede sist ble sett ca. fem timer tidligere. En del av teigen er et skogholt som allerede var gjennomsøkt av politihundekvipasje, men i tilfelle savnede er i bevegelse, velger jeg å søke gjennom en gang til. Ikke tegn til ham der nå heller. Så starter søket i den bebygde delen av teigen. Jeg velger å søke med Compis i langline langs vei og inne på eiendommene. Det er mange som sitter ute i hagene sine denne fine kvelden. De vet at det er en leteaksjon på gang, både fordi helikopter har fløyet over området og fordi etterlysningen er lagt ut på nettsidene til lokalavisa Budstikka. Folk er svært imøtekommende og behjelpelige med å sjekke om savnede kan ha forvillet seg innendørs noe sted på eiendommen.

Nå er vi snart ferdig med teigen og er straks tilbake ved aldershjemmet. Vi skal bare sjekke av et område med rekkehus og små hager som ligger nær stupet over Franzefoss. På vei ned mot husene, viser Compis interesse for noe og værer tydelig og trekker meg utover mot stupet. Det er et solid gjerde utpå kanten. Jeg vet at det pågår søk også nede på Franzefoss-området, så jeg antar at han har fått ferten av innsatspersonellet der nede. Jeg følger på så vi får oversikt over skråningen ned mot gjerdet – og der ligger det en person nesten helt nede ved gjerdet!

Skråningen tas i noen byks. Compis blir bundet i et tre og jeg ser at personen snur på hodet når han hører at vi kommer. Det er den savnede og han er ved bevissthet! Etter en kort samtale og undersøkelse får jeg avklart at han har falt og ikke kommer seg opp igjen. Han har et lite sår i pannen men virker ellers uskadd. Det blir raskt avklart at vi ikke greier å få ham på bena og opp skråningen uten hjelp. Jeg melder inn at savnede er funnet og tilsynelatende i god form, og at jeg trenger hjelp for å få ham tilbake til hjemmet. Posisjonen oppgis og jeg får beskjed om at mannskaper sendes ned umiddelbart. Røde Kors personell kommer til stedet sammen med innsatsleder fra politiet. De hjelper ham opp til en ventende ambulanse og han blir kjørt til legevakten for sjekk.

Så utrolig lett det er å gå tilbake koordineringspunktet! Jeg går og kjenner på en stor tilfredsstillelse ved å ha fått bekreftet at det fungerer det som vi har trent på i tusenvis av timer. Compis får ekstra mange godord på veien og noen godbiter når han blir satt i bilen.

Når vi kommer tilbake har de øvrige letemannskapene kommet inn etter å ha fått beskjed om at savnede er funnet. Jeg blir faktisk møtt med applaus og gratulasjoner

Personale på sykehjemmet, savnedes yngre søster og politiet takker oss alle for innsatsen.

Senere på kvelden dumper det inn mange gratulasjoner på Facebook-siden min etter at jeg delte lenken til Budstikka sin artikkel om at savnede ble funnet av redningshund. Jeg legger selv inn en kommentar om at det ikke er noen sak å gjøre funn når en får tildelt teigen nærmest KO – som i dette tilfellet var siste sikre observasjon av savnede. Det jeg burde ha skrevet, var at det ikke er noen sak å gjøre funn når man får tildelt det søksområdet der savnede faktisk er! Selvfølgeligheter, men sånn er det jo – det er bare den ekvipasjen som har fått tildelt søksteigen der den savnede er som har mulighet til å finne den savnede. De aller fleste teigene man gjennomsøker i løpet av et hundeførerliv er «tomme». Man bidrar allikevel med en stor jobb til beste for den savnede og for redningstjenesten. Vi må heller ikke glemme de som sitter sammen med politiet og planlegger hvor vi skal søke. Deres strategiske valg er avgjørende for at det blir gjort funn under aksjonen. Hatten av – også for dem.

Innsatsen i redningstjenesten er en stor dugnad. Jeg tillater meg allikevel å suge litt på denne funn-karamellen som bekrefter at man sammen med gode treningskolleger gjennom mange tusen timer har gjort de riktige valgene på trening!

Livet inneholder store kontraster – også som innsatspersonell i redningstjenesten. To dager etter denne solskinnshistorien ringer «Telemenydama» og ber om bistand til søk etter savnede barn og ungdommer nær Utøya i Buskerud etter terroristens meningsløse herjinger …

Hjelp oss å redde liv

Støtt vårt arbeid med å gi et engangsbeløp i KR:

Faste beløp:
For å gi deg skattefradrag trenger vi fødselsnummer ditt. Les mer om skattefradrag hos skatteetaten.no