Starten i 1956

Kaare kunne ikke glemme opplevelsen og begynte å spinne videre på tanken om å utnytte hundens luktesans til å finne savnede mennesker. I 1956 så Foreningen Norske Lavinehunder (FNL) dagens lys, stiftet under ledelse av Kaare på et kurs på Finsehytta 26. februar. Da med syv medlemmer.

I 1992 byttet organisasjonen navn til Norske Redningshunder.
Kaare hadde som hjelpekorpsmann hatt med seg hund i fjellet på redningsoppdrag. Kaares schäferhund Heidi ble rikskjendis og filmstjerne, og sammen med Kaare gjorde hun lavinehunders arbeid kjent for det norske folk.

- Vi har ikke lov til å la være

Da Foreningen Norske Lavinehunders fylte 25 år ble det gitt ut et hefte med historikk og beretning. Noen av de første kursdeltagerne, som var med på Finse i 1956, er intervjuet i heftet. Einar Ynnesdal fra Bergen var blant de aller første hundeførerne i det som ble NRH:

"Det var nok ingen av oss som var tilstede på Finse i 1956 som ante rekkevidden av det som ble satt i gang", sa Ynnesdal i 1981.

"Mulighetene til å redde liv i snøras er ikke alltid så stor, men den er tilstede, og da har vi ikke lov til å la det være", mente Ynnesdal.

Fortsatt er det slik at hundens nese er uovertruffen i søk etter savnede i skred. Heidi kjendisstatus banet vei for hunden som verktøy i redningstjenesten. Ingvald Saue fra Voss var også med på det aller første kurset på Finse:
"At lavinehunden har stor samfunnsnytte er sikkert", sa Ingvald Saue i jubileumsheftet.
"Det har jo hendt så mange ulukker der hunden har gjort godt og raskt arbeid i redningsaksjonar bode i snøskred og elles etter bortkomne personar i si heilhet. Og eg håpar at lavinehundsaka fortsatt må få framgang".

Kjærlighet til hunden

Til kurset i 1957 hadde Kaare Skalstad fått laget ferdig en håndbok for lavinehundførere, og tar her med hva en lavinehundfører bør ha av egenskaper:

Selv om det formuleres noe annerledes i dag, finner vi fortsatt Skalstads hovedtanker igjen i kravene til dagens hundeførere. Skalstad var opptatt av at «kameratskapet og hjelpsomhet er den største dyd». Helt til Skalstad døde i 2007 var han opptatt av at NRH skulle fremme gode vennskap og samhold. Kaare visste at godt samarbeid må til for å lykkes i redningstjenesten, og for å lykkes med å trene frem en redningshund.

OBOS-hunder og båndtvang

I 1992 endret FNL navn til Norske Redningshunder. Utover 60- og 70-tallet var mange kurs avholdt, og interessen for saken var økende. Hver gang redningshunder gjorde funn eller deltok under større hendelser, ble det omtalt i mediene, og flere ønsket å melde seg inn.

Som kuriosa kan det nevnes at båndtvangen en stund var en utfordring, og det måtte søkes i hvert politidistrikt for unntak fra denne for trening. Både hund og fører fikk legitimasjon med bilde som viste at de var unntatt båndtvangen. I Oslo tillot etterhvert OBOS at polititjenestehunder og lavinehunder kunne tillates i deres leiligheter, noe som førte til et oppsving i medlemstallene for FNL. De såkalte «OBOS-hundene» ble imidlertid luket ut etter hvert, da det viste seg at de ikke var aktive i foreningen.

Kvinner i NRH

Lavinehund-saken, eller redningstjenesten som sådan, var mannsdominert. På slutten av 50-tallet var det tre kvinner som deltok på kurs på Finse, og det oppstod en noe opphetet diskusjon i styret om kvinner skulle få delta eller ikke. Ut fra de erfaringer man hadde fra tidligere kurs var dette langt fra noen jobb for kvinner, ble det sagt. 

"Det er tross alt ikke noen lett jobb å spa snø fra morgen til kveld", var et av argumentene, men man ble enige om å prøve et år for da å kunne si mer eksakt hva som videre skulle skje i sakens anledning. I alle fall overlevde alle tre kvinner, og som vi vet er det i dag flere godkjente kvinnelige hundeførere enn menn i NRH.

Du har kanskje hørt at et av de tidlige argumentene mot at kvinner ikke burde være lavinehundførere var at de «kunne forfryse bysten». Så vidt vi vet har det ennå ikke skjedd. Derimot består i dag NRHs samlede hundefører-ressurser av 60 prosent kvinner.

Raus med sjokoladen

Med årene har kravene til hund og fører økt jevnt og trutt. I begynnelsen hadde ikke hundene annen forsterker enn klapp og ros, mens man i et tv-innslag fra 60-tallet nevner at «figuranten er raus med sjokoladen». Etter hvert ble det mer fokus på belønning tilpasset hver enkelt hund. Klapp og ros er fortsatt viktig, men i våre dager vanker det også leker og godbiter til hundene når de jobber for oss.

Dagens hundeførere i Norske Redningshunder skal beherske en lang rekke ferdigheter, alt fra kunnskap om hund og trening til førstehjelp og digitale hjelpemidler. Den digitale utviklingen har revolusjonert redningstjenesten, og bruk av statistikk og data har gjort at man i dag har mer presise utgangspunkt for leteaksjoner, og dermed bruker kortere tid på å finne savnede.

Noe er imidlertid helt likt som da Foreningen Norske Lavinehunder så dagens lys på Finse i 1956:

Hundens unike luktesans - og evne til samarbeid med mennesket.

Fortsatt er det slik at hunden er det beste verktøyet vi har til å finne savnede i snøskred, og den er en uvurderlig ressurs i søk etter savnede generelt.